Spor av nøtter

Nå som fastetiden lir mot slutten har jeg begynt å interessere meg (litt) for marsipan. Det er tross alt Påske bare en gang i året. Og så jul, selvsagt. Foreløpig har ikke det bursjoasi–plutokratiske antirødgrønne næringslivet kommet opp med morsdagsmarsipan, høstjevndøgnmarsipan, 17. mai-marsipan, sommermarsipan, skolestartmarsipan, selvangivelsesinnleveringsfristmarsipan eller Kristi Himmelfartsmarsipan, selv om lysten kanskje er der og vi kan håpe eller frykte at det kun er et tidsspørsmål. I mellomtiden må vi benytte oss av de muligheter som byr seg.

Jeg har alltid tenkt på Nidar marsipan som Ekte Vare, ektere enn det meste, med ingredienser som i hvert fall er på nikk med naturen selv, full av myke Mattilsyn–godkjente kalorier og laget hjemme hos nynnende, tradisjonsrike, økologisk håndplukkede bestemødre.

Derfor ble jeg en smule betuttet da jeg leste i den lille skriften bakpå påskeegget at det «Kan inneholde spor av nøtter». Det må i rettferdighetens navn sies at det var snakk om et veldig lite påskeegg, det minste jeg fant. Så jeg må understreke at jeg ikke hadde forventninger om overdådige mengder marsipan. Men «spor»? «Kan»? Sukkeret har jeg ingen grunn til å tvile på er med, det pleier liksom aldri å være noe problem med den saken. Men hva har de fylt resten med? For å sitere den makelige kilden til øyeblikkelig visdom, Wikipedia, «Nøtten [her menes mandelen] er blant mye annet en viktig ingrediens i marsipan».

Så snakker vi her om et utslag av biologisk korrekthet («Mandelen er strengt tatt ikke en nøtt»), eller samme type språklig glidning som gir oss nykonstruksjoner som «laksebiff» (og dette selv før hesten ble en hyppig gjest ved norske middagsbord): «Du må da skjønne at når vi skriver ‘nøtt’ mener vi ‘peanøtt’. Ikke andre nøtter. Er du helt dust, eller?» «Når ble vi dus,» svarer jeg da (den hadde de ikke regnet med!). «Det heter De, takk. De skal ikke komme her og komme her!» Og slenger på: «Ere I Duste?» for virkelig å skape den fornødne distanse. Hvilket er tilfredsstillende, selvsagt, men ikke egentlig gir svar på det jeg lurer på: Hva i all verden er den hvite guffa inni påskeegget mitt?

Overhørt på toget

–Hvor er Alf? Jeg håper han kom på toget. Faren til Alf er alkoholiker, og det har’n aldri hatt godt av. Der har det skikkelig røbba av.
–Hvor blir det av han? Han skylder meg 3.000 kroner.
–Se, der kommer’n!
–Å herregud. Se åssen han bærer spritkassa!
–Ohoi, guttær!
–Legg fra deg kassa. Har du noe pils? Nei? Da kan du rulle videre.
–Jeg må på do i alle fall.
–Men dem åpnær’nte før Ski.
–Ja, da får dem ta konsekvensene.

* * *

–Goddag, dette er togvejtinnen. Vi begynnej nå våj tjillevognsejvejing bak i toget, og kan by på kaffe, te, vajm sjokolade, minejalvann, saft, fjukt, sjokolade, jundstykkej, vafler, avisej, påskegodt...

* * *

–Billettene, takk.

–Jeg har visst noe penger her. Du, Per, du kan ikke legge ut for meg?
–Jammen, du skylder meg to hundre kroner allerede.
–Skal vi se. Her var en tier til.
–Ja, men hør. Hvis du legger ut nå, så går det opp med middagen iforigårs som Heidi betalte for deg, og så kan jeg skylde henne de femti kroner som blir igjen når jeg trekker fra inngangspengene på diskoteket som jeg betalte for henne.
–Sånn ja. Hvis du tar alle de myntene her...
–Det mangler fortsatt tre kroner.
–Tar du kredittkort?
–Nei.
–Fytte grisen. Vær grei, 'a.
–Dø, gi deg, Per. Ikke begynn å krangle med han. Her har du det som er igjen.
–Jøss. River du over billettene også? Det kaller jeg kundeservice! Se her, ta deg en øl!

* * *

–Se på han der, 'a. Han ligger med føttene over stolryggen foran seg.

–Tøft. Hva er det han pratær om?
–Har'nte peil. Høres ut som finsk.
–Jøss. Så du åssen han tok på ho dama som gikk forbi? Er'n full?
–Dritings. Alle finnær er det.

* * *

–I hvilken delstat i USA produseres det mest vin?

–California.
–Hva he–ter den amerikanske konge....kongegress....
–Jeg skjønner ikke hva du sier. Få se. Å, kongressbygningen. Det hvite hus. Nei, unnskyld, Capitol.
–Hva heter kong Arthurs trollmann?
–Kong Arthurs trollmann? Hvordan skulle jeg vite det? Er ikke det fra en barnefilm? Få boka. La heller meg spørre deg. Hvor er Plankebyen?
–Fredrikstad, vel!
–Hvor mange nuller er det i en milliard?
–Ni.
–Ikke dårlig. Hvor mange uker er det i et år?
–?
–Jammen, det har jeg lært deg.
–Men jeg kan ikke. Tre hundre?
–Nei. Tenk deg om nå.
–Tolv?
–Det er måneder.
–Tre og tyve?
–Du bare gjetter. To og femti. Kanskje du heller kan svare på hvem som skrev Karius og Baktus?

* * *

–Og så sa hun til meg: «Jeg kan spise to liter iskrem i løpet av en helg. Det er min svakhet.» «Din svakhet?» sa jeg til henne. «Det er din styrke, Gunnhild, det er din styrke».

* * *

–Gud for et herrlig værr. Men det blåserr for lite. Og så er det for flatt her.

–Du skjønnær'nte noen ting. Du kan vel ente regne med at hele verden skal se ut som Bergen heller?

* * *

–Hvor ble det av Alf?

–Sitter han fortsatt på do?
–Vi skal jo snart av.
–Åssen skal vi få med oss alt?
–Se, der kommer Alf. Hvis han bærer også...
–Du ser vel at han ikke kan bære noe. Vi må bære han. Heidi kan ta spriten.
–Jeg skjønnær’nte at tollerne var så lette å lure. Vi gikk jo bare rett gjennom. To hele kasser. Hvor mye har du drukket opp?

–Vi rekker vel et vorspiel før festen. Skal vi dra hjem til deg, Alf?

–Moder'n er hjemme. Vi kunne dra til han Leonard Cohen, vaktmester'n på stasjonen. Jeg kjennær'n.
–Leonard Cohen?

–Ja, han drekker som et svin.

–Det er få du kjenner som ikke gjør det.

(Alt dette er fra samme togtur Oslo–Halden, en gang tidlig på 1990-tallet.)

Fullintegrert

På nominasjonsmøtet til Oslo Høyre her om dagen ble en av de potensielle stortingskandidatene omtalt som «fullintegrert nordmann». Det er sikkert flere betraktninger man kan gjøre seg om en slik betegnelse, men jeg har tenkt å nøye meg med én som riktignok både er usaklig og blottstiller mine fordommer, men som det likevel kanskje er noe ved:

Høyre er i det store og hele et dannet parti, der man kan regne med at folk skjønner seg på korrekt språk. (En og annen er faktisk ennu opptatt av korrekt sprog, selv om det begynner å bli lenge siden eldre høyrekvinner lot seg skremme av a–endelsene til toppkandidat Ine Marie Eriksen.) Det er imidlertid tenkelig at det finnes andre politiske miljøer der enkelte har et mer avslappet forhold til dette, blant annet til særskriving (eller sær skriving, som det vel logisk sett må hete). Man kunne se for seg at betegnelsen fra Høyres nominasjonsmøte i slike miljøer ble forstått som «full, integrert nordmann». Eller endog – hvis man skal sette det på spissen – «full (integrert) nordmann». Og at dette ville være innlysende og gi fullstendig mening. Bare for å antyde noe om mulige nyanser i verdigrunnlag og virkelighetsforståelse, og de utfordringer som venter Erna Solberg når hun skal til med regjeringsforhandlinger etter valget i høst.

Aftenposten avslører eksistensen av tidsmaskin

Rikard III -
 kanskje en alien?

Jeg har tidligere bemerket  Aftenpostens tendens til å komme med de virkelig oppsiktsvekkende nyhetene nærmest i forbifarten, uten å følge opp eller utdype dem. Nå avslører de indirekte at britene har en tidsmaskin, som åpenbart minst en gang har vært brukt til å reise tilbake og endre historiens gang.


I en artikkel 5/2 2013 om funnet av kong Rikard IIIs levninger i Leicester står det nemlig følgende: «Hun mener det ufordelaktige bildet av ham [Rikard] er skapt av hans etterkommere. Det vil si mannen som drepte ham, Edvard VII og tudorene.» 

Edward VII -
hemmelig tidsagent?

Her er det mildt sagt mye å tygge på. Dette med «etterkommere» er nå én sak.  Men nyheten må jo endre det inntrykket man i alle år har hatt av den joviale og ufarlige Edvard VII, som var konge fra 1901 til 1910. Hvem ville trodd det? Har han flere liv på samvittigheten? Var han (ja, er han) i realiteten en slags tidsagent som har reist frem og tilbake og ordnet opp i farer som truet, i beste Dr. Who–stil (skjønt logisk sett er det kanskje Torchwood som er det relevante stikkordet her)? Hvorfor var det så om å gjøre å bli kvitt Rikard? Og hvorfor, ikke minst, har vi ikke fått vite om dette før? Aftenposten har mye gravearbeid foran seg.

Kongevalget i 1818 – Nok en avsløring fra Aftenposten

Aftenposten lever i en merkelig alternativ–verden som de forbausende ofte deler små glimt av med oss i spaltene sine. Jeg har tidligere nevnt bl.a.stammen som har bodd i Nord–Mexico i titusenvis av år, og Jupiter–tempelet i Damaskus fra ca. år 1.000. Og nå får vi vite om det svensk–norske kongevalget i 1818.

I utgaven for 17. november 2012 bringer Aftenposten følgende korreksjon:

Karl Johan var ikke den første unionskongen, som vi skrev i en leder nylig. Den første unionskongen var Karl XIII (1809–1818). I 1818 ble Karl XIV Johan valgt til konge.

Jeg lurer på hvordan Aftenposten ser for seg at dette har foregått. Kanskje slik?

Sveriges statsminister kommer inn i rommet. Den norske statsministeren og kabinettsekretæren* sitter ved et bord. Den svenske statsministeren setter seg, tydelig rystet.

–Kungen är död!

–Og saa ret før Valget! Som Statsministere er det vor pligt at finde en ny Candidat.

–Stop een Halv, hvilken Statsminister er I – Justitiestatsministeren eller Utrikesstatsministeren? Jeg spørger icke kund for at briefe med min Viiden om svensk constitutionell Historie, men for at faae en Afklaring.

–Jag vet att det är en Anakronism att kalda mig bara Statsminister, men jag gör det af pedagogiska Skäl.

–Aha, I øndsker icke, gennem at nævne Eders Embede med sit fulde Nafn, at forvirre Folket og lede den gemeene Mand til Kiedsommelighed og dis mindre Opbyggelse, som alt for meget paa een gang ikke fatte og beholde kand.**

–Just presis.

–Nuvel. Vi trænge een stærk Candidat. De Andre commer til at køre frem Christian Frederik, eller maaske endog Mit Romney. Vi maae have nogen, der kand slaae dem.

–Hvad med Christian August?

–Hand er jo død!

–Och rör tyvärr inte paa sig.

–Jeg haver det! Hvad om vi udpægede Carl Johan til vor Mand?

–Carl Johan? Värför det?

–En exotisk Mand med broget Baggrund som haver commet sig op i Værden. Det vild apelere tild Qvindelige Vælgere, Mexicansk–Nordmænd og andre Minoritæter. Havde hand bare været mere svarsmussedt, vilde Sagen været Boeuf.

–Men Qvinder have jo icke Stæmmeret!

–Det havede jeg i Farten glæmt.

–LOL!

–Men husk ogsaa, at Carl Johan er Krondprinds. Det vild derfor være et overraskende Træk fra vor Side, at øndske ham som Konge–Candidat. Vi vil kunde faae een saakaldet «mørch Hæst»–effect ved Valget, som uden Tvivl vil være til vor Fordel.

–Daa säger vi saa. Er alla eniga?

–Ja.

–Ja.

–Hvilket Valgsprog skal vi bruge i Campaignen?

–Hvad med «Jøss, vi kand!», for at udtrykke Folkets Glæde, Overraskelse og Begeistring over sin egen og Kongens Ævne til at løse Problæmerne, i Fælleskab?

–Jeg tænker, at vi heller gaaer for «Folkets Kjærlighed min Belønning.» Dette er trods alt et Kongevalg, icke et Cirkus.

–OK.

–Da faaer vi komme i gang. Jeg skal sænde een Skrivelse til vore norske Consulater*** med Information om Candidaturet. Kand I give meddelelse herom til Aftenpoften**** og andre Mædier?

–Det skal jeg gøre. Men vild Aftenpoften virkelig troe, at vi haver snacket sammen paa denne Maade?

­–Det er min Erfaring, at mand kand faae Aftenpoften til at troe hvad som helst.

–Och jag tager mig af den svenska Sida af Sagen.

–Da burde alt være klart. Det er mit inderlige Ønske, at Statsministerene maae have det bra, indtil vi sees igjen*****. Efter at have snakket med Aftenpoften gaaer jeg paa Krogen og chiller Den medens jeg nyder et Glas let–Absinth.

–Absinth? Faar man värkligen Absinth som Glace****** nu?

Et, som de sier, cetera.

* Jeg er ikke helt sikker på om jeg vet hva en kabinettsekretær er for noe, men jeg syntes det hørtes tidsriktig ut å ha ham med. Dersom han var der, er det ytterst usannsynlig at han var norsk, men jeg gjør det slik fordi jeg vet enda mindre om svensk språk i år 1818 enn det altfor lille jeg vet om norsk. (Og bare for å presisere, siden jeg tross alt er litt forfengelig: Ja, jeg har helt bevisst feilstavet noen ord jeg vet ble skrevet annerledes i 1818. Og nei, jeg innbiller meg ikke at «OK» og endel andre ord og former brukt overfor virkelig var i vokabularet / gramatikken da.)

** Dette siste er i hvert fall en anakronisme, siden kabinettsekretæren her siterer fra Christian Vs Norske Lov av 1687. Annen bok, 4. kapittel, artikkel 11, hvis dere ikke tror meg. Det dreier seg om et forbud mot at prester skal holde prekener som er mer enn en time lange.      

*** Nok en anakronisme. Ikke tro alt du leser i Aftenposten, men ikke tro alt du leser i kommentarer til Aftenposten heller. At det ikke fantes egne norske konsulater i 1818 er kanskje en av ti–på–topp – tingene du burde ha fått med deg når det gjelder Norge på 1800–tallet.

**** Aftenposten begynte i virkeligheten ikke å utkomme før i 1860, men her har jeg benyttet meg av dikterisk frihet av dramaturgiske årsaker, for å knytte saken om kongevalget i 1818 til informasjonen om dette i Aftenposten av idag.

***** Dette eller noe lignende er i våre dager redusert til det fattigslige (men fortsatt hyggelige og ofte oppriktig mente) «ha det».

****** Dere tok den, ikke sant? Denne passasjen er her for å illustrere at det finnes små forskjeller i språk og kultur mellom broderfolkene som iblant spiller oss et lite puss. 

 

Gi fredsprisen til Mitt Romney!

Nå som det amerikanske presidentvalget er over kan vi vende tilbake til viktigere diskusjoner, for eksempel hvem som bør få fredsprisen neste år.

Da Barak Obama fikk prisen skal det ha vært delvis på grunn av allerede utført nedrustningsarbeid, men det er ikke tvil om at det i tildelingen lå et betydelig element av håp om fremtidig dåd, og oppmuntring om å stå på i fredens tjeneste. Hva med det ene og det andre er disse forhåpningene hittil kun i begrenset grad innfridd. Men nå som Obama er gjenvalgt som president, kan visjonen bak tildelingen bli realisert.

Dette hadde ikke vært mulig hvis ikke Obama faktisk var blitt gjenvalgt. Det er selvsagt mange som har bidratt til dette, men den som uten tvil har vært viktigst for å sikre Obama fire nye år til å gjøre som Nobelkomiteen vil, er Mitt Romney. Han har virkelig stått på, og det var ikke på noen måte selvsagt at han skulle lykkes. Husk at det bare såvidt holdt! Romney bør derfor tildeles fredsprisen. Uten hans innsats ville det store fredshåpet vi nå øyner, blitt knust.

Forslaget om Romney regner jeg egentlig som bankers, men vi vet at Nobelkomiteen liker å ha flere kandidater å velge mellom – så her er noen flere mulige vinnere:

Senterpartiet

Ved første øyekast kan det virke merkelig å foreslå en organisasjon preget av interne stridigheter, offentlig skittkasting og bitre personkonflikter til fredsprisen. Men noen ganger er faktisk resultatet viktigere enn prosessen. Og resultatet av partikrigen i Senterpartiet kan meget vel bli at de ved neste stortingsvalg eliminerer seg selv som en aktør man må ta hensyn til i norsk politikk. Heldigvis er valget før Nobelprisen deles ut, slik at man rekker å se om de fortjener prisen eller ikke.

Men vil det egentlig bety noe for verdensfreden om Senterpartiet forsvinner? Bare tenk etter: Senterpartiet har vært en kilde til konstant bråk i norsk politikk, i det landet der fredsprisen faktisk utdeles og som derfor trenger ro og samstemthet slik at komiteen kan treffe sine valg under gunstige forhold. Ja, Senterpartiet har til og med vist Ringeakt for Fredsprisen ved å si at de kommer til å boikotte årets utdeling. Fredsprisforstyrrelse er en handling som stikker kjepper i hjulene for selve kjernen i det norske. Enkelte vil nok mene at dersom norsk lov hadde vært noe tess, burde dette vært sidestilt med f.eks. republikkflukt i det gamle DDR, og det var jo meget alvorlig.

En mulig innvending mot en fredspris til Senterpartiet er at det ville være litt provinsielt (man ville ikke akkurat kunne spille Europa-hymnen under utdelingen), men tatt i betraktning hvor mye uro partiet har stelt i stand i det landet som trenger fred fremfor noe annet for å fylle sin naturgitte rolle som verdens samvittighet og veiviser, kan det ikke være tvil om at verdensfreden vil styrkes dersom Senterpartiet forsvinner.

Julian Fellowes & Gareth Neame

Dette er ikke hverdagsnavn, men det kan også være viktig å trekke frem de som virker for den gode sak bak kulissene. I gamle dager het det at «Den som sover, synder ikke». Dagens versjon av dette er at «Den som TV-titter, tuller ikke.» Fellowes og Neame er de viktigste personene bak TV–serien Downton Abbey. Halve verden ser nå på denne, og resten står for tur. Hvis alle ser på TV, kan de ikke krige. Og skulle det være noen som hisser seg opp og mener at en annen TV-serie heller burde få fredsprisen, er det helt greit å binde sin tid opp med å diskutere dette i saklige former på sosiale medier og arrangere virtuelle fakkeltog for å fremme sitt syn.

SAS

Flyselskapet SAS er bygget på forbrødring – tre folk står bak. Et vellykket samarbeidseksempel til begeistring og etterfølgelse i en verden der mye er feil. Dessuten har SAS i alle år spilt en uvurderlig fredsfremmende rolle. Dette er flyselskapet som utrettelig har bragt nordmenn ut i verden på fredsoppdrag. Uten SAS, ingen nordmenn der elendighet rår (aka utlandet). Og uten nordmenn, ingen fornuft og ingen fred.

Og SAS trenger så absolutt oppmuntringen som en fredspris vil være.

Torbjørn Jagland

Komiteen kan naturligvis ikke foreslå sin egen leder. Derfor må dette komme som et folkekrav fra oss. Jagland fortjener prisen for sitt utvilsomme arbeid i fredens tjeneste, og dessuten i høyeste grad som en oppmuntring til fremtidig innsats og et signal om at dette er en mann vi tror på. Dessuten ville pengene sikkert komme godt med. Jagland kan f.eks. bygge ferdig sitt norske hus eller ta et kurs i engelsk uttale. Eller noe annet som gjør ham stadig bedre skikket som leder av komiteen.

For det er mange fredspriser å dele ut ennå….
 

Legg Munch-museet til Hurum!

Krangelen fortsetter om hvor det nye Munch–museet bør bygges. Ingen av alternativene som er foreslått hittil har samlet overbevisende støtte. Det er ikke rart, for ingen av dem tilfredsstiller de krav man bør stille til et verdig museum for Norges fremste kunstner.

Samtidig grenser det til det mistenkelige at politikerne ikke har vurdert den mest åpenbare løsningen. For hvis man tenker seg bare litt om, gir svaret seg selv: Munch-museet bør legges til Hurum.  

Hurum ligger midt mellom Oslo og Åsgårdstrand, de to kanskje viktigste geografiske inspirasjonskilder for Munch. Plasseringen ville derfor på en fin måte danne en forbindelseslinje mellom sentrale steder i Munchs liv og kunst. Et Munch-museum på Hurum ville dessuten være et kraftig insitament til å bygge ut jernbanen og forbedre veinettet, hvilket sammen med utsiktene til lokal næringsutvikling jo må være de viktigste argumentene i forbindelse med plassering av offentlige institusjoner. Det bør heller ikke underslås at det nå er Hurums tur. De fikk ikke flyplassen, og noe bør man unne dem av distriktspolitiske hensyn (selv om Hurum sånn sett ligger kanskje vel sentralt til distrikt å være).

Men det finnes selvfølgelig også mange egenskaper ved Hurum i seg selv som gjør det til et selvfølgelig valg for det nye museet. Vi husker for eksempel fra flyplass-utredningen at det er tykk tåke konstant på Hurum. Bygger man Munch-museet der, vil folk kunne konsentrere seg om Munchs bilder og den opplevelse kunsten kan gi, uten å bli distrahert av utsikten eller forstyrrende nabo-tilbud. Tåken åpner dessuten muligheten for et konstruktivt kompromiss rundt Lambda-prosjektet. Enkelte er motstandere av denne bygningen, fordi den er stygg som juling. Men hvis man bygger den på Hurum, vil man få alle fordelene ved en bygning som er så enestående egnet til å vise frem nettopp Munchs kunst, uten at bygningen — på grunn av tåken — synes i det hele tatt!

Dessuten er det god plass på Hurum, i motsetning til i Oslos sjøkant. Her kan man finne rom til Stenersenmuseet og løse alle problemer for de ulike avdelingene av Nasjonalmuseet og dermed komme et steg videre i den fastlåste diskusjonen om hva som skal skje videre med Tullinløkka. Deichmann kunne også plasseres her, og kanskje det lenge ønskede akvariet. Ja, på Hurum er det plass til alle Norges museer om så skal være, slik at man med bare litt pågangsmot og planlegging kan løse denne typen plasseringsdiskusjoner en gang for alle. Kanskje man da til og med vil trenge en flyplass?

Ikke at man bør velge Hurum uten at forslaget er skikkelig utredet. Det er svært viktig at det ikke blir tatt en forhastet beslutning. Det bør derfor gjennomføres en grundig og nøytral utredning som sikrer at man kommer frem til riktig resultat, før vedtaket om Hurum fattes.

Det er nå meldt om kondensskader i Munch-museet på Tøyen som gjør at det i enkelte perioder har begynt å sildre litt vann nedover en av veggene. Dette er i seg selv en indikasjon på at Tøyen er en uegnet plassering. Men det er også et positivt tegn. Alle som har greie på bygninger vet at det kan ta mange år fra slike småskader oppstår til bygningen er så ødelagt at den må rives. Dette gir oss god tid til å utrede videre og fatte en riktig beslutning. Om nødvendig kan museet sesongstenges i kalde og fuktige perioder i vinterhalvåret, og også i sommerhalvåret for å la det tørke. Dette vil holde besøkstrafikken på et forsvarlig nivå og dermed bidra til en optimal presentasjon av Munchs kunst mens man kommer frem til en endelig løsning for bildene.

 

Det viktigste er at man har en seriøs og ryddig prosess.